Lekkasje
Etter at Fædrelandsvennen skrev historien om en 87 år gammel eldstebror i Jehovas vitner som sitter fengslet for seksuelle overgrep mot en fireåring, kom det inn flere tips og lekkasjer av interne dokumenter om hvordan Jehovas vitner styres.
Det mest sentrale dokumentet i lekkasjene er boka «Vær hyrder for Guds hjord», den såkalte «eldsteboka». Her gis det en detaljert beskrivelse av hvordan Jehovas vitner arbeider med religiøse domsutvalg i Norge.
Hovedregelen er at brødre og søstre i trossamfunnet ikke skal bruke politiet og det norske rettssystemet mot hverandre.
Fædrelandsvennen kjenner til personer som har måttet forklare seg for domsutvalg på Sørlandet om en rekke saker.
En kvinne ble kryssforhørt av mennene i et domsutvalg om sin seksuelle debut. En annen kvinne fryktet utstøtelse og isolasjon etter at ha tatt abort.
En kvinne fikk reddet livet på sykehus. Voldsomt blodtap under fødsel gjorde at legene intervenerte og tilførte blod mens kvinnen ikke var i stand til å gjøre rede for seg. Etterpå måtte hun svare for et domsutvalg om hun hadde gjort nok for å motsette seg behandlingen.
Alvorlige konsekvenser
Virksomheten i domsutvalgene til Jehovas vitner favner bredt.
Næringslivet berøres av de religiøse domsutvalgene, siden forbudet mot å gå til sak i «det verdslige systemet» også gjelder firmaer eid av andre Jehovas vitner.
Domsutvalgene gir ikke bøter eller fengselsstraff. Men de kan gi offentlig refs eller fatte vedtak om eksklusjon hvis de finner at noe er alvorlige nok brudd på Jehovas vilje, eller at personen ikke viser tilstrekkelig anger. For dem som blir ekskludert er konsekvensene alvorlige.
«Lojale kristne bør gå inn for å unngå unødig kontakt med en slik slektning og til og med holde forretningsforbindelser på et absolutt minimum.» heter det i boka om hvordan man skal forholde seg til dem som er ekskludert.
Historie #1 - Familievold
Mishandlet familien i 13 år
Stavanger tingrett 2017. Et medlem av Jehovas vitner blir funnet skyldig i å ha utsatt kone og barn for grov vold og mishandling gjennom 13 år.
Fædrelandsvennen har fått lese dommen og tatt kontakt med mannens tidligere kone, et av ofrene i saken. Hun er tilbakeholden, men velger likevel å snakke med oss. Til tross for en knusende dom i norsk rettsvesen, mener hun saken er uansvarlig håndtert av Jehovas vitner. Både av deres domsutvalg og det skandinaviske regionkontoret i Holbæk i Danmark.
– Volden startet egentlig med en gang, før vi giftet oss 1999, sier kvinnen som ønsker å være anonym av hensyn til andre som er aktive i menigheten.
Hun hadde vært gift en gang før, og hadde fire barn fra tidligere ekteskap. Etter noen år fikk de en sønn sammen. Mishandlingen fortsatte og som så mange voldsutsatte kvinner, følte hun skyld. At det var noe hun selv gjorde som utløste mannens sinne.
– Vi gikk på tå hev helt fra begynnelsen. Men jeg hadde jo vært skilt en gang før, så jeg tenkte jeg måtte bare prøve å holde ut.
De tre eldste barna hadde flyttet hjemmefra, men hun og de to yngste levde i konstant frykt. For både psykisk og fysisk mishandling.
Dommen fra tingretten beskriver det slik:
«Det er den psykiske volden som har vært dominerende, men bak denne har muligheten for fysisk vold hele tiden ligget. På bakgrunn av de bevis som er ført må retten utvilsomt legge til grunn at tiltaltes straffbare virksomhet danner et mønster som resulterer i at den som rammes må leve under et regime preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold»
– Jeg var ofte så redd at jeg trodde jeg skulle dø, sier kvinnen.
– Det var som å leve med en tidsinnstilt bombe. Jeg måtte sitte i sengen og sove. Og noen ganger måtte jeg sove på gulvet, da hadde han gjerne holdt på hele natten.
Søkte hjelp hos de eldste
Ved flere anledninger gikk det hardt ut over sønnene. Ifølge dommen skal mannen ha dyttet henne mens hun holdt babyen, brølt til den nest yngste, ristet ham og kastet ham i sengen.
I 2010, i forkant av at mannen skal bli eldstebror i menigheten, eskalerer mishandlingen. Den nest yngste gutten som da har blitt 15, klarer ikke mer.
– Han blir vitne til flere episoder hvor jeg er livredd og den minste gutten henger rundt foten på faren for så å bli sparket veggimellom.
I dommen heter det blant annet:
«Gutten har forklart at han var utrolig redd for sin mors helse og liv.»
I dommen kommer det frem at han ser mor som ligger på kne foran stefar og trygler og ber ham om nåde.
15-åringen forsøker å gå i mellom, stanse volden, men ingen ting nytter. I ren fortvilelse går han sammen med sin storebror til de eldste i menigheten. De forteller hva som skjer i hjemmet.
– Nå klarer jeg ikke å se på hvordan mamma og småbrødrene mine har det, det var det han sa til de eldste. Men ingenting skjedde, forteller kvinnen.
De eldste i menigheten ønsker ikke å kommentere saken på grunn av taushetsplikt.
– Så ender det med en episode hvor han blir så voldsom at minstemann blir livredd, løper og låser seg inn på badet. Mannen min løper etter meg, dytter meg slik at jeg faller med hodet inn i et rekkverk og slår meg kraftig.
Den dag i dag vet hun ikke hvordan politiet ble tilkalt, hun husker ikke at hun ringte dem. Men politet hadde gjort opptak av nødsamtalen.
– Politiet hadde hørt at vi var livredde. Da de kom sa politibetjenten: «Så redde som du og sønnen din er nå, skal ingen være i sitt eget hjem. Kan vi kjøre dere til noen?»
De blir kjørt til nærmeste krisesenter. Mannen blir politianmeldt og siktet for familievold. Det er barnevernet, ikke hun som anmelder ham.
Ikke nok til utstøtelse
Det tar nærmere to år før det tas ut en tiltale. Barna forteller i dommeravhør hva de er utsatt for og hva de har vært vitne til. Parallelt med politiets etterforskning, sender Jehovas vitner sin egen mann fra det skandinaviske hovedkontoret i Danmark. Han skal undersøke om det er grunnlag for å utelukke mannen fra menigheten.
– Jeg følte at han trodde på oss. Han fikk se alle sakspapirene, avhør, dommeravhør av barna, alt. Det samme gjorde juridisk avdeling i Danmark. Likevel mente de at de ikke hadde nok til å gjøre noe, det mente det ikke var nok i forhold til to-vitnersregelen.
– Selv om både du og barna fortalte? Dere var jo vitner, er ikke deres vitnesbyrd verdt noe?
– Jeg forstår ikke hvorfor de ikke kunne gjøre noe med det.
– Han ble altså ikke utstøtt?
– Nei, han gjorde ikke det. Så i forkant av straffesaken ble det jo helt umulig for oss å være i miljøet. I menigheten fikk vi veldig liten støtte. Jeg føler de ikke trodde på oss, og han har fått lov til å snakke fritt. Hele tiden har vi fått høre: «Hvis det er sant, så kommer dette til å komme for en dag. Dere må bare holde ut. Gud kommer aldri til å la det passere.»
Jehovas vitners regionhovedkontor på Holbæk i Danmark vil ikke kommentere saken konkret.
« Vi respekterer de enkeltes rett til å fortelle deres oppfattelse av en situasjon, og vil ikke kommentere det,» skriver pressetalsmann Dag-Erik Kristoffersen til Fædrelandsvennen.
Selv etter at det tas ut tiltale mot mannen i slutten av 2015, er det hun og barna som må bytte menighet. Mannen sitter der fortsatt, i den gamle menigheten. I et dommeravhør forklarer den yngste sønnen at han er redd for sin far, og barnevernet ber henne få omgjort foreldreansvaret, slik at hun får eneansvar.
– De sa: «Du må aldri sende ham på samvær med faren». Hvis jeg gjorde det, så måtte de be om omsorgsovertakelse fra meg også.
Måtte flytte
Våren 2016, råder både barnevern og politi henne til å flytte til en annen by.
Både familie og gode venner støtter henne etter bruddet med mannen. De bidrar med husrom, klær, møbler og annen hjelp etter at de tvinges til å flytte fra Vestlandet.
Det blir høst samme år før saken endelig kommer opp for retten. Her nekter han straffskyld på alle punkt, han sier hun dikter opp ting.
I retten hevder han blant annet at hun har diagnosen dissosiativ personlighetsforstyrrelse, noe retten avviser:
«For ordens skyld vil retten nevne at noen slik diagnose ikke er dokumentert.»
Journaler fra fastlege og legevakt blir også lagt fram for retten:
«Blir slått, hun vil ikke fortelle så mye om dette. Hoven i ansiktet og enkelte små røde merker på kinn. Hodepine og brekninger.»
«Slått og sparket. Redd for skade av fosteret. Ved undersøkelse er det hevelse på venstre side av ansiktet, merker etter slag på halsen.»
I et utdrag fra dommen heter det:
«Retten kan på ingen måte se at det finnes grunnlag i bevisførselen for at fornærmede har diktet opp noen historier. I denne saken må imidlertid retten legge til grunn, på bakgrunn av den totale bevisførsel, at tiltalte har liten eller ingen troverdighet.»
I november 2016 blir han funnet skyldig på alle tiltalens 18 punkt.Straffen settes til ett år og åtte måneders fengsel. Men fremdeles blir han ikke ekskludert fra Jehovas vitner. Først når dommen blir rettskraftig etter at anken har blitt avvist av Høyesterett mars 2017, blir han utstøtt. Men Jehovas vitner krever mer.
– Barna og jeg ble nødt til å skrive en erklæring til de eldste og domsutvalget, hvor vi måtte skrive at vi sto inne for at det var sant det vi hadde sagt om hvert enkelt tiltalepunkt han var dømt for. Fordi vi alle skrev under på erklæringen og sendte til de eldste, så ble det en slags to-vitner sak fordi vi bekreftet hverandres historie.
Mannen blir så utstøtt av Jehovas vitner, og hun tenker det vil gå mange år før han igjen kan tas inn i varmen igjen.
De eldste i denne menigheten ønsker ikke å kommentere dette, og henviser til presseansvarlig ved hovedkontoret i Holbæk.
Anger
Hun trodde familien skulle få et pusterom, få tid til å samle seg mens mannen satt fengslet.
For ifølge eldsteboka må man vise oppriktig anger for det man har gjort, før man kan gjenopptas i Jehovas vitner.
– En i domsutvalget tok kontakt med oss. Jeg spurte: «Så lenge han blånekter for alt, kan han jo ikke tas inn igjen? For hvordan kan han angre på noe han ikke har gjort?»
«Nei, det vil jo vise seg hva som kommer til å skje», sa de til meg da.
Hun er smertelig klar over at mannen hevder han er utsatt for et justismord, men ikke at han anker utstøtelsen fra Jehovas vitner. I mars 2018, mens han fremdeles sitter i fengsel velger et domsutvalg, etter klarsignal fra Jehovas vitners hovedkontoret i Holbæk, å ta ham inn i igjen.
Dommen fra tingretten er oversendt Jehovas vitners jurist i Holbæk. Men der er det ingen hjelp å få.
– De forholder seg ikke til at de ikke er politietterforskere, psykologer eller dommere. Når det norske rettsvesenet dømmer, så velger Jehovas vitner å overse det.
Eldsteboka nevner også innrømmelse av det man har gjort og unnskyldning til dem man har gjort urett, som kriterier for å bli gjenopptatt. Og de eldste må tro på at det er ekte anger.
– Bare to uker før han blir tatt inn igjen proklamerer han at han er utsatt for et justismord, at jeg er gal og alt er min feil? Hva er det da han har angret på?
For den yngste sønnen er det vanskelig å svelge at faren ikke erkjenner det han er dømt for.
– Sønnen min sier til meg: «Tror ikke pappa at jeg var der? Tror han ikke at jeg husker?»
Hun mener at hvis domsutvalget hadde trodd på henne, på barna og på dommen, hadde det vært lettere å gå videre i livet. Eller hvis hun kunne fått en forklaring på hvorfor han er tatt inn igjen i Jehovas vitner.
– Jeg tror kvinner og barn er den tapende part hver gang. For hadde de tatt litt hensyn til oss, så hadde de latt ham være utstøtt til vi fikk hodet over vannet igjen, til vi klarte å puste. Dette er jo snakk om grov mishandling, og hvis de hadde trodd på oss, kunne de stått med ryggen rak.
En av de eldste i domsutvalget som tok mannen inn igjen i Jehovas vitner, er den samme eldste som først fikk vite om volden da barna kom til ham og fortalte.
– Det er nesten ufattelig, sier kvinnen.
– Det var han barna gikk til for å få hjelp. Det siste jeg hørte var at han sto foran menigheten og opplyste den gledelige nyheten om at den voldsdømte nå var gjenopptatt.
Ønsker endring innenfra
Selv om hun fremdeles er og ønsker å være et Jehovas vitne, har det blitt vanskeligere å gå på møter. Hun har mistet mye tillit til de eldste og domsutvalgene som har håndtert saken. Blant annet mener hun de kunne avverget de siste par årene med mishandling, dersom de hadde meldt saken til politiet eller barnevernet.
– Hadde de tatt hensyn til avvergingsplikten kunne to år med vold vært unngått. Når sønnen min gikk til de eldste for andre gang i 2013, kunne den siste alvorlige episoden vært unngått. Jeg fikk så store skader i øret at jeg sitter her med høreapparat i dag. Barna hadde sluppet å være vitner, de sliter den dag i dag. Mye kunne vært unngått.
Hun har ingenting i mot selve trossamfunnet. Men velger likevel å bidra til Fædrelandsvennens sak. Hennes viktigste motiv er ønsket om å endre prosedyrer, retningslinjer og holdninger hos ledelsen. Innenfra.
– Håndteringen av vår sak viser at kvinner og barn tydeligvis ikke blir trodd, det burde vi blitt.
Mener han er uriktig dømt
Den voldsdømte mannen har hele tiden hevdet han er uskyldig i det han er dømt for.
– Det medfører riktighet at min klient er klar på at han er uriktig dømt, skriver mannens advokat, Brynjar Meling i en epost til Fædrelandsvennen.
Meling skriver videre:
«Han stiller seg uforstående til at anken ikke ble fremmet, all den tid han ble nektet å føre bevis for forhold som han mener er avgjørende for vurderingen av skyldspørsmålet, bl.a. at fornærmede har flere diagnoser, som han mener kan påvirke hennes oppfatning av virkeligheten. Han ble bl.a. nektet å føre vitner som kunne bekrefte dette.»
På konkrete spørsmål fra Fædrelandsvennen svarer Meling følgende:
– Er det noen av tingene han faktisk ble dømt for han i dag erkjenner å ha gjort? I så fall hvilke?
– Min klient har fastholdt sin historie slik han vitnet om i retten, og det han har fortalt i behandling.
– Har han erkjent forhold for Jehovas vitners domsutvalg som han ikke har erkjent i retten?
– Nei, men forskjellig fokus på enkelte forhold, skriver Meling.
Historie #2 - Abort
Skjønte at de ikke «angret nok»
Hun, en kvinne tilhørende en menighet på Sørlandet, og mannen hadde tre barn fra før. Det var kun ni måneder mellom de to siste, og hun hadde en tung fødselsdepresjon.
– Så klarte vi det jammen igjen, jeg ble gravid. Og det yngste barnet var bare en baby.
Det kom som et sjokk på begge. Mannen var alvorlig bekymret for hennes tilstand og hvordan de skulle klare å ta seg av de tre barna de allerede hadde.
– Jeg husker jo nesten ingenting. På grunn av fødselsdepresjonen var alt svart. Men vi kom oss til sykehuset samme dag.
Hun fikk en pille, dro hjem og der aborterte hun. Hun husker såvidt at hun lå i flere dager i senga.
– Det var svart, veldig svart. Det er vanskelig for oss å se tilbake på, men vi hadde ikke noe valg.
Abort er galt i de fleste kristne trossamfunn, også i Jehovas vitner. Samvittigheten gnaget, og til slutt fortalte mannen hennes hva de hadde gjort til en av de eldste i menigheten.
Dermed ble det nedsatt et domsutvalg, saken skulle drøftes av tre utpekte menn.
– Poenget med et domsutvalg er jo at de skal vurdere om du angrer nok. Og det gjorde vi jo egentlig ikke.
Det var mannen hennes som førte ordet i domsutvalget. Han fortalte at de hadde tatt valget på grunn av barna. De hadde valgt mellom å få henne ut av depresjonen, eller et nytt barn.
Hun husker selv lite av møtet, men mannen hennes har senere fortalt at han raskt skjønte at de ikke «angret nok».
– Mannen min skjønte til slutt at han bare måtte «jatte med» dem, og si det de ønsket å høre. Hvis ikke hadde vi blitt ekskludert.
– Ved å vise «anger», snakke dem etter munnen, unngikk dere utstøtelse?
– Ja, det unngår man jo da. Man vet hva man skal si.
Blir man utstøtt, skal all kontakt med familie og venner som fremdeles er i trossamfunnet brytes umiddelbart.
– Utstøtelse med de konsekvensene det medfører, er mer enn et menneske kan takle, man kan bli helt desperat. Derfor ender det med at man bare sier det ett eller annet domsutvalget vil høre, for å unngå å bli ekskludert.
Domsutvalget falt ned på at de viste nok anger til å unngå å bli utstøtt av Jehovas vitner.
– Domsutvalgene sitter der med all den makten, det er ikke bra å ha all den makten.
Både hun og mannen er fremdeles medlemmer, selv om det har blitt vanskelig å skille tro fra system.
– Jeg skulle ønske at jeg kunne beholde troen min, uten å føle at den ikke er verdt noe hvis jeg ikke er i det systemet. Uten systemet betyr ikke troen min noen ting.
Fædrelandsvennen har gjentatte ganger forsøkt å få kontakt med eldste i menigheten, som også satt i domsutvalget for å få en kommentar. Vi har etter flere dagers forsøk på telefon og via tekstmeldinger ikke lykkes.
Historie #3 - Sex utenfor ekteskapet
«Porneia»
– Jeg hadde jo egentlig «spart» meg. Men på en tur sammen med andre Jehovas vitner, skjedde det likevel, forteller en voksen kvinne i en menighet på Sørlandet.
Hun hadde sex utenfor ekteskap, noe som betraktes som en stor synd i Jehovas vitner. All seksuell omgang mellom mann og kvinne, skal skje innenfor ekteskap. Skjer det utenfor, kalles det «porneia» og det er stor fare for å bli utstøtt.
– Jeg var fortvilet, visste at det jeg hadde gjort var galt. Og så var jeg så dum at jeg betrodde meg til en annen kvinne i menigheten.
Denne kvinnen hadde ikke samvittighet til å holde på hemmeligheten. Hun ber «synderen» selv fortelle de eldste hva hun har gjort. Hvis ikke må hun fortelle dem det.
– Så jeg ble presset til å gå og snakke med dem om det. Og det er jo en av prinsippene til Jehovas vitner, at hvis du får vite om en sånn ting, må du enten få vedkommende til å fortelle det til de eldste, eller så må du selv si fra. Sladre.
I domsutvalget sitter det tre eldstebrødre. Alle godt voksne menn.
– Og når du sitter i et sånt domsutvalg, så spør de hvor jeg har hatt sex, hvor mange ganger og hva slags sex. De har jo ingenting med å snoke.
«Synderen» må møte i domsutvalget uten advokat eller forsvarer.
– Man føler seg så råtten og liten. Alene mot tre menn og så snakke om noe sånt. Ikke nok med at du «driver hor», men så skal de rote og grave i detaljene. Det er veldig ekkelt.
Domsutvalget konkluderer med at refs er nok ettersom det er første gangen. Hun unngår å bli utstøtt. Men fra talerstolen i Rikets sal leser de opp navnet hennes og sier hun har fått en offentlig irettesettelse. Bare ikke hvorfor.
– Det gikk et gisp gjennom salen, alle så på meg og lurte på hva jeg hadde gjort.
Angret ikke nok
Noen år senere «synder» hun igjen. Flere ganger. Nå kontakter hun selv de eldste i menigheten.
– Jeg fikk dårlig samvittighet fordi jeg levde det de kaller et dobbeltliv. Jeg hadde jo en kjæreste som ikke var Jehovas Vitne, og da visste jeg at det ikke var etter deres normer. For vi hadde jo intim kontakt.
Hun har ikke lyst til å møte i et domsutvalg for å beskrive kjærlighetslivet sitt i detalj. I tillegg er hun sliten og utbrent, hun orker ikke gå på møter, eller være «virksom» for Jehova på andre måter.
– De visste om hvor vanskelig jeg hadde det, likevel startet de å jakte på meg. Jeg svarte dem ikke på telefonen, og så plutselig står en av de eldste på døren min.
Han ønsker et møte med henne.
– Jeg fikk regelrett et angstanfall fordi de jaktet på meg. Det føltes veldig ubehagelig.
Til slutt orker hun ikke mer, ber selv om at det blir opprettet et domsutvalg for å slippe å bli jaktet på.
– Jeg sa til dem at de like gjerne kunne ekskludere meg, for jeg klarte ikke å leve etter prinsippene, eller gjøre de tingene et Jehovas Vitne skal, slik tingene var der og da. Jeg var helt på felgen.
Selv om hun selv kontakter dem, har dårlig samvittighet og angrer blir hun ikke trodd. Domsutvalget mener hun ikke angrer nok, og konkluderer med at hun skal ekskluderes.
– Den eneste grunnen til at domsutvalget kan ekskludere, er hvis man ikke angrer. Så de brukte det ordet, anger.
– Føles som en dødsdom
Det tok en hel måned før domsutvalget konkluderer og avgjørelsen ble offentliggjort.
– Det var vanskelig å gå og vente. Så jeg fortalte selv vennene mine om saken. Det føles som en dødsdom.
Hun bruker sterke ord, men hun mener det i realiteten er slik når man ikke lenger er et Jehovas Vitne.
– Når man er utstøtt har man ikke håp. Jehova er ikke der, og jeg får ikke velsignelsene. Og hva skjer med meg når Harmageddon kommer? Det er slik de tenker i Jehovas vitner.
Fædrelandsvennen har ikke lykkes i å få en kommentar fra eldste som også satt i domsutvalget til tross for gjentatte forsøk.
Utstøtt
Selv om hele familien hennes bor i samme by, får hun ikke ha normal kontakt med dem. Tantebarnet som ble født for ett år siden, har hun aldri møtt. I to år har hun levd som utstøtt. Hun mener domsutvalgene er altfor strenge.
– Det jeg har gjort, sånn bibelsk sett, er å skade meg selv. Det har ingenting med at jeg ikke tror eller ikke er glad i Jehova, men de mener jeg har brutt et bibelsk prinsipp, og da har jeg ikke verdsatt Jehova godt nok.
Og det er domsutvalgene som bestemmer.
– Det gjør meg veldig bitter for jeg blir jo satt på lik linje med noen som har myrdet noen, for å sette det på spissen. Det er jo ganske strengt.
Historie #4
Skilt etter overgrepsanklager
En kvinne Fædrelandsvennen kjenner historien til, var aktiv i en av Jehovas vitners flere menigheter i Vest-Agder.
Hun kontaktet de eldste i menigheten og varslet muntlig og skriftlig om at ektemannen begikk overgrep mot henne.
Mannen ble også anmeldt til politiet. Saken ble til slutt henlagt på bevisets stilling.
Fædrelandsvennen har vært i kontakt med den nå fraskilte mannen. Han ønsker ikke å kommentere saken.
Ikke “fri”
Internt i menigheten ble kvinnen bedt av de eldste om å tilgi. Da hun ville skille seg fra mannen, gjorde de eldste det klart at hun ikke var fri fra ham, overfor Jehova. Hun var altså ikke fri til å etablere noe nytt forhold.
En stund senere fant kvinnen sammen med en ny mann og giftet seg utenfor menigheten. Da opprettet menigheten et domsutvalg og ekskluderte kvinnen. «[NN] (kvinnens navn) er ikke lengre et medlem av den kristne menighet» ble det opplyst over høyttaler i Rikets Sal.
Resultatet av beskjeden er total isolasjon. Ikke en gang kvinnens egne barn skal ha kontakt med henne etter at en slik beskjed er gitt.
I ettertid har kvinnen gått til behandling på Sørlandet Sykehus for angst og depresjoner etter alvorlig belastning.
Isolasjonen fra venner og familie er tung å bære.
Hennes nye ektemann forklarer at hun ikke ønsker å stille til intervju, da det vil gjøre en vanskelig situasjon enda vanskeligere.
Han vokste selv opp i Jehovas vitner, men ble aldri døpt. Når man ikke er døpt i menigheten, kan man heller ikke bli utstøtt og isolert, på samme måte som fullverdige medlemmer som kommer på kant med de eldste.
– Parallelt rettssystem
– Det verste var nok følelsen av å ikke bli trodd eller tatt på alvor. Kona mi har vært holdt som gissel for teologiske spissfindigheter, sier den nye ektemannen.
– Kan du utdype det?
– Vi har rett og slett å gjøre med et parallelt rettssystem. I dette systemet er bare menn dommere, og de har ikke kvalifikasjoner til å gjøre en slik jobb. Dessuten tillegges kvinners stemme mindre vekt enn menn.
– Hvordan har kontakten vært med Jehovas vitner de siste årene?
– Da de ville ekskludere henne, var det et fryktelig kjør. De krevde å få snakke med henne, og at hun skulle bryte med meg, mens hun var syk og til behandling. Sykmeldinger og beskjeder fra helsepersonell ble ignorert, forteller den nye ektemannen.
Av hensyn til kvinnens situasjon, blir heller ikke han navngitt i denne artikkelen.
Fædrelandsvennen har vært i kontakt med eldste i domsutvalget som ekskluderte kvinnen vi skriver om her. Medlemmene av domsutvalget ville ikke la seg intervjue om saken, men sendte i stedet en tekstmelding hvor det står:
“Hei! Vi har ingen kommentar til saken du ønsker å ta opp. Du kan selv se på jw.org hvordan vi behandler slike saker. For øvrig kan du kontakte vårt avdelingskontor i Holbæk.”
Favner bredt
Veiledning til de eldste i Jehovas vitners i boka «Vær hyrder for Guds hjord» er klar. Under overskriften «Søksmål mot brødre» henvises det til Korinterbrevet for å slå fast at man som hovedregel ikke skal bruke de «verdslige» domstolene - det offentlige rettsvesenet.
Forbudet strekker seg langt. Helt inn i næringslivssfæren.
« I 1. Korinter 6:1–8 gir apostelen Paulus klar veiledning om at kristne ikke bør anlegge sak mot andre kristne for verdslige domstoler for å få avgjort personlige uoverensstemmelser som kunne ha blitt avgjort med hjelp fra de eldste i menigheten.»
Det advares tydelig: «Hvis en person ignorerer det Guds Ord sier om dette, kan det ha betydning for hans privilegier i menigheten.»
Kilder Fædrelandsvennen har snakket med, er redde for å bli utstøtt, og dermed miste kontakten med venner og egen familie.
«Det er ingen forskjell mellom det å saksøke en enkelt bror eller søster og det å saksøke et firma der alle eierne er Jehovas vitner.», heter det videre i eldstemanualen.
“Ønsker ikke å bruke tid på et intervju”
Fædrelandsvennen har over lang tid forsøkt å få Jehovas vitners regionkontor til å gi et intervju om de religiøse domsutvalgene og hvordan de fungerer.
Regionkontoret i Holbæk på Sjælland er bindeleddet mellom verdenshovedkontoret i Warvick, New York, og alle menighetene i Skandinavia.
Den norske talsmannen Dag-Erik Kristoffersen har avslått å gi noe intervju. Han har fått forelagt detaljer fra de konkrete sakene vi skriver om, der kontoret i Holbæk var involvert, og at Fædrelandsvennen skriver om eldsteboka “Vær hyrder for Guds hjord”.
Kristoffersen svarer skriftlig og generelt:
«Vi ønsker ikke å bruke tid på et intervju, fordi dine spørsmål dreier seg om noe helt grunnleggende. Det er tydelig forklart i vår interne håndbok som du referer til, og i artikler i vårt blad Vakttårnet. Det er ikke snakk om noe hemmelig, noe nytt eller ukjent.
Jehovas vitner er et kristent trossamfunn, og vi har noen klare bibelske retningslinjer for hvordan man skal oppføre seg for å kunne nyte godt av menighetens fellesskap. Hvis noen synder grovt mot den bibelske moral, vil et domsutvalg ta stilling til om vedkommende kan fortsette å være medlem av menigheten. Den boken som du har forklarer hvordan et domsutvalg fungerer, og hvilke bibelske prinsipper de skal følge.
Hvis det er snakk om personlige uoverensstemmelser, f.eks. økonomiske, vil eldste i menigheten prøve å hjelpe partene til å bli enige om et forlik. Hvis det viser seg at det er begått tyveri eller bedrageri, vil det bli nedsatt et domsutvalg, og hvis nødvendig også ekskludere vedkommende fra menigheten.
Avgjørelser truffet av et domsutvalg kan appelleres og vil deretter bli behandlet av et annet utvalg.
Så enkelt er det, og vi har ikke mer å si om saken.»